Langt inne mellom snøkledde topper på Lunde i Sirdal, ligger den tyske internatskolen og bader i stillhet. Her myldrer det av niendeklassinger, som helt frivillig har lagt internett på hylla i syv måneder, til fordel for en skole med masse frisk luft og utendørsaktiviteter.

Det er helt på tampen av skoleåret, og de 28 elevene forbereder seg på å skulle reise hjem. Det er en underlig stemning dem imellom, sammensveiset som de er etter å ha bodd tett på hverandre i 7 måneder, uten særlig kontakt med livet hjemme i Tyskland. Ikke bare skal de ta farvel med vakker norsk natur, de skal også ta farvel med hverandre, som de har skapt minner for livet med. Hjemme venter normal skolegang, familie og venner. Som nok ikke helt klarer å sette seg inn i hvordan livet har forvandlet hver enkelt til å bli en annen versjon av seg selv.

Outdoor College er et virkelig unikt tilbud for tyske niendeklassinger hvor normal klasseromundervisning hjemme byttes ut med kreativ undervisning utendørs i Norge. Naturen blir integrert i læringen, hvor noe av opplegget er å kombinere så mange fag som overhode mulig for å utforske hvordan alt egentlig henger sammen.

«Når elevene kommer hit føles det som en sommerleir i begynnelsen!»

Det er Günther og Maike Hoffmann som driver skolen. De er begge friluftentusiaster og ønsker at ungdommer skal «finne seg selv» på egenhånd gjennom opplevelser, istedet for å følge strømmen av ungdom som formes og påvirkes via sosiale medier. De har drevet skole i Tyskland en rekke år, og benyttet sjansen til å starte opp i norsk natur da den gamle skolen ble lagt ut for salg i Sirdal. Maike forteller at de som søker denne skolen, søker fordi de ønsker mer ut av livet enn det vanlig skolegang kan gi dem. At de bare har kontakt med familie og venner hjemme noen timer annenhver uke, og ikke har noe tilgang til internett utover dette, er det ingen som klager på.

Bøkene den tyske læreplanen krever at de underviser fra, står stablet i to hyller på et lager. De brukes de også, men det aller meste som står i dem, læres bedre ved praktisk undervisning.

«Elevene skal lære om å leve selvstendig, og å leve i naturen og med naturen.»

Nis-Peter er pedagog og forteller om en dynamisk skolehverdag hvor blant annet været bestemmer hvordan undervisningen planlegges og organiseres. De forskjellige elementene i undervisningen på den praktiske siden utfordrer også elevene til å utvikle seg selv og modne. Blant annet vil arbeidet med å håndlage en bue til bueskytingen, utfordre dem på å være konsentrert, nøyaktige og tålmodige. – I løpet av de syv månedene de er her blir de mer avslappa til seg selv, mer selvstendige og de vet mer om deres ferdigheter og evner, forteller Nis-Peter videre. – De får også sosial kompetanse og teste ut hvem de er opp mot andre jevnaldrene. Det skjer mye i ungdommene når de er i denne alderen.

«Å komme hjem til Tyskland etterpå er vanskelig for noen elever.»

Nis-Peter forteller at det for enkelte ungdommer er vanskelig å komme hjem. De har opplevd så mye her på skolen og de har utviklet seg enormt, noe som ikke et lett for de hjemme å skjønne og å sette seg inn i. De er veldig forskjellige fra tyske ungdommer som har gått vanlig skole. Enkelte foreldre har også vanskelig for å akseptere at det kommer hjem et «voksent barn».

 

NATUREN TAS INN I UNDERVISNINGA

I rommet ved siden av bøkene, står skjelettet av en stor elg. Beina ble funnet på heia, og elevene har selv satt alt sammen og fylt på med selvlagde erstatninger av beinene som manglet. Denne dagen lærer de om muskler og sener på menneskekroppen og Simon ber dem se for seg elgen spille fotball. Hvilke muskler brukes, lurer han idet han later som elgen sparker en ball. Elevene må vise svarene på både seg selv og elgen. Før timen er over, har elgen lært dem en lekse i både matte, idrett, biologi, fysikk, kjemi, tysk, engelsk og norsk.

«Hvor mye energi forsvinner når elgen bæsjer?»

Simon er engasjert når han snakker om alle måtene dette elgskjelettet kan brukes i læreplanen. Bare å gå opp og ned fjellet for å hente alle beina, ble mange gym/idrettstimer, for ikke å snakke om å regne ut muskelbruk, energiforbruk og så videre.

 

UTVIKLES TIL Å BLI SELVSTENDIGE

På mange måter er elevene også med på å drive skolen. De har medbestemmelsesrett i alle avgjørelser som skal tas, og eventuelle uenigheter eller konflikter, må de også selv ta et ansvar for. For å lære dem å være sosiale og omgås alle, bytter alle romkamerater på firemannsrommene på internatet hver måned. Og for å lære å samarbeide og løse oppgaver blir de utfordret til å identifisere, sette pris på og ta i bruk hverandres styrker og forskjelligheter.

Skoleuka deles opp i oppgaver, undervisning og trening med huskyhunder, noe som også rullerer elvene mellom. En gruppe har ansvar for mat, rengjøring og drift av skolen, en gruppe får undervisning i de forskjellige fagene, og en gruppe tar på refleksvester og går mot en huskyfarm i nærheten. Et virkelig høydepunkt i skoleåret, og et element som lærer dem mer enn bare stell av hund. Akkurat som elevene blir bevisst sine styrker og lærer å utnytte dem til fellesskapets beste, er litt av opplegget på gården til familien Kvinen, at elevene skal bli så kjent med «sin» hund, at de trener den, bruker den og plasserer den i spannet, så styrkene blir utnyttet på best måte foran hundesleden. På så perfekt norsk at den lokale dialekten skinner igjennom, forteller Reike om testing og utvikling både i hundene, i elevene og dem sammen.
Den store testen på egne og hundens utvikling, får de når alle pakker ned sledene og tilbringer en uke oppe i norsk fjellheim.

«De smarte hundene plasseres først i spannet og de sterke nærmest sleden for å utnytte styrkene best.»

I tillegg til huskyene, er kanopadling, fotturer, buelaging og bueskyting, sauesanking, praksis i bedrifter og sosiale treff med lokalbefolkningen en del av hverdagen på skolen.

De ansatte er strålende fornøyd med stedet de arbeider på, og menneskene rundt dem. De har et sterkt ønske om å være en del av lokalmiljøet, og inviterer derfor til sosialt samvær flere ganger i året. De er også svært delaktige når det skjer noe i bygda. Det siste de ønsker å være, er en tysk liten «boble» midt mellom alle andre.

«Du må lære deg å akseptere kulden!»

Før SørMag pakker seg sammen etter dagens slutt, kikker vi bort på de Terje og Jonathan som har tatt villmarksmannen helt fram i seg. Resten av skoleåret skal de gå i shorts døgnet rundt, har de bestemt. Den som kler seg er en pyse. Vi blir kalde bare av å se de nakne leggene, og vi må jo spør om de ikke fryser. – Nei, det er faktisk ikke kaldt, svarer de to i kor, og kikker på hverandre. Ikke nå kanskje, foran bålpanna ute på gårdsplassen, men da snøsprøyten sto mot dem bak hundesleden noen timer før, da frøys de.

Det med å fryse, blir også et tilbakevendende tema gjennom hele dagen. SørMag sine to utsendte, eller hvertfall den ene, fryser hele tiden, uansett hvor mange plagg som dyttes inn under den romslige jakka. Vi aner noen smil fra munnviken på enkelte av elevene og får forklart hvorfor av en av lærerne. – Du må lære kroppen til å selvregulere, sier Nis-Peter der han sitter med blåfrosne hender ut av en vanlig genser under intervjuet. –Jeg fryser ikke i det hele tatt, påstår han. – Jeg har lært kroppen å tåle at det er kaldt, og kjenner ikke kulda sånn som du gjør.

SørMag kikker rundt seg og ser smil fra alle som går forbi. Ytterplagg tas bare på bak hundesleden eller når de går på ski. Her er det mer enn nok med en ekstra genser og sko. Kulda har de lært å tåle for lenge siden. Så er den siste viking kanskje ikke norsk, men tysk?

Se innslaget her: