TTT – ThereseTesterTing – snø, ski og sneglefart

#sormagHUMOR


«Hvor ille kan det bli, liksom?»

Komikeren Therese Alvseike har et heller anstrengt forhold til snø, ski, utendørsliv og fysisk aktivitet av alle slag. Hun er heller ikke spesielt begeistret for kjekke mannfolk som forteller henne hva hun skal gjøre. Selv om smilet på utsiden er vakkert, er det ikke alltid like ektefølt innenfra. Inni henne buldrer det. Inni henne koker det. Inni henne kjempes en desperat kamp mellom det gode og det ikke fult så gode, hvor hun aller helst skulle ønske hun turte be alle DRA DIT PEPPERN GROR.

Sørlandsmagasinet fikk frie tøyler, og lov til å teste henne på alle hennes «fobier». Helt frivillig og med ordene «hvor ille kan det bli, liksom» tok hun på nytt tøy fra Twentyfour og satt seg i bilen fra Gumpens Auto Vest. Hintet hun fikk i hånden var en sportstopp. Hun skjønte ingenting, stakkars!

Det ble ille!

Da bilen nærmet seg Hovden, gikk lyset opp i sneglefart. For hva hadde sportstoppen med Hovden å gjøre? Plutselig smalt panikken ned i henne. Hintet var villedende. Ikke veiledende. Da vi parkerte utenfor Hovden Skigymnas rant nesten tårene og vi hørte den lydløse tryglingen på høyt desibel, hvor hun på sine knær ba om nesten hva som helst annet, bare ikke snø og ski…

Det ble ikke bedre!

Det ble ikke bedre da den ene kjekke skiinstruktøren etter den andre forbarmet seg over henne i korridorene der inne, og gav henne informasjon om hva dagen som elev ville innebære for henne. Vi så alle at ordene gikk inn det ene øret og ut det andre. Rullgardinet var forlengst trukket ned, og hjernen jobbet på høygir over emnet «hvordan unnslipper jeg dette»? Det hjalp ikke stort da hun ble overrakt låneskiene. – Det er skiene til Maiken Caspersen Falla som var elev her, kommer det entusiastisk fra Gøran Ulltang. – Hun fikk jo gull… Gøran fortsetter å fortelle om jenta de er så stolte av, men Therese hører fremdeles ikke helt etter. «Hvem er Maiken?» tenker hun og angrer litt, der hun står, på at hun ikke av og til har sveipet innom sport på TV.

Og så ble det bare verre»

Når Gøran så gir henne skidressen, kollapser hun fullstendig. – Må jeg ha på den? – Jeg får jo aldri på meg den lille der! – Ærlig talt, skal jeg presse meg nedi den? – Skal jeg går på ski? – Må jeg ut? – På ski? – I snøen? – I den? – Det pølseskinnet der? – Kondomdressen! – Ut? – På ski?
Det var nesten så vi syns synd på henne. En liten stund. Så bare lo vi.

Klar, ferdig, gå! Eller fall!

På timeplanen stod intervall. Fire minutter oppover, seks ganger. Med pausegli nedover mellom hver gang. Elevene gledet seg stort der de stod på startstreken i sine flotte regnbuefargede skidresser. Therese ble beordret av med yttertøyet og midt mellom de veltrente kroppene til toppidrettsutøvere av begge kjønn, skrelte hun motvillig av seg et trygt lag med yttertøy. Hun smilte. Og lo. Og fleipet. Men bare utenpå. Inni var det et følelsesmessig kaos. For hva var vitsen med å lære dobbeldans, skøyting og teknikk, når skia bare ville gli bakover? Og hvorfor stå der og se malplassert ut, når hun kunne kamuflere seg i en dyp sofa med fjernkontrollen og godteskåla?

Ski, snø og sneglefart!

Da hun noen timer etter fikk lov å våkne fra marerittet, spurte hun stolt hvor langt hun hadde gått. Hun var stolt og fornøyd over prestasjonen. Hun spisset ørene for svaret, og så for seg gullmedaljen som snart dinglet rundt halsen. Gøran ser på henne. De andre kjekke mannfolka også. De smiler litt forsiktig og vet ikke helt hvordan de skal legge egget uten å trå for hardt i salaten. – Eh, vel, ja… ble det 5-600 meter?