Om du googler for å finne definisjonen på «galskap» er sjansen stor for at illustrasjonsbildet viser 20 rødkledte kvinner på hver sin sykkel.

Pedalpigane heter de, og av klubbens mange hundre medlemmer, valgte 20 av dem å trene seg fra sans og samling for å sykle «Den Store Sykkelprøven» 2015. Selv ser de ikke på seg selv som gale, men til tross for beundringen fra omverdenen, kan det hende enkelte likevel stiller spørsmålstegn ved selvinnsikten deres.
For det er nødt til å være et snev av galskap i dem alle, når de frivillig sykler over 250 mil i en hektisk opplading fra når snøen har forlatt veiene i april, til juni blir synlig på kalenderen. Og snevet av galskap er ikke bare et snev, når de frivillig sykler i nesten et døgn, med minimale pauser og maksimale oppforbakker.
Dovre, med sine hvitkledte fjelltopper, krystallklare småvann og grønn vegetasjon, gjør rammen rundt opplevelsen så vakker at tårene pipler fra øyekroken på selv en gråstein av en staut mann. At 20 kvinnfolk kommer smilende på hver sin sykkel opp de enorme stigningene, gjør det liksom ikke bedre!verre. Det hele er rett og slett bare utrolig vakkert. En majestetisk opplevelse en antakelig aldri vil få oppleve en gang til.

– Jeg lider nok av flink-pike-syndromet!

Ingrid Trønnes Mæhre ser på seg selv som en av de svakeste på laget. Hun hater bakker, hater å svikte laget, hater å gi seg og hater egen feighet. Derfor tråkker hun 287 mil på landeveissykkel mellom når veien ble bar for snø i begynnelsen av april til startskuddet gikk i Trondheim i juni.
– Den som gir seg er en dritt!
Ingrid hjernevasker seg selv. Når motbakkene blir for tøffe, mater hun seg selv med setninger som «smerte er feighet som forlater kroppen» og «den som gir seg er en dritt». Etter hvert som bakken på Odderøya ble mindre fiende og mer venn under utallige intervalltreninger, klarte også kroppen å nesten «elske» å tråkke oppover. Nesten.

– Jeg er misunnelig på de som tråkker lett opp bakkene!

Øverst oppe, nesten på det høyeste punktet under Den Store Styrkeprøven, stråler Ingrid inn i kameraet. Hun er enig med seg selv om at det er skikkelig teit at kroppen var oppe og nede nøyaktig på de stedene i løypa som hun hadde bestemt seg for på forhånd. Hun virker skikkelig ovenpå. Det ser ikke ut som hun har startet den lange sykkelturen engang.

– Det går greit!

Smilet er nesten litt for bredt. For ei som intenst hater bakker, burde lår, legger, rompe og resten av kroppen være fullstendig i kaos. Men nei da. Hjernevasken har funket. For den som gir seg, er jo en dritt. Og smerte, det er feighet som forlater kroppen.

Når målstreken sykles over mange titalls mil senere, virker det nesten som om hun har vært på en liten svipptur. Gleden over å ha klart det, lyser av henne, men det er nesten en litt for stor opplevelse til å klare å synke ned i. Latteren og lettelsen smitter, jentene imellom, og glosene hagler over de siste «4» mila av årets løype.
-Hva var det der for noe bambus?, ramler ut av henne i et forsøk på å gjøre frustrasjonen egnet for seere i alle aldre.
Hjernevask funker, og det noen ser på som galskap er ikke galskap for andre.

– En trenger ikke sykle Den Store Styrkeprøven for å strekke grenser, sier Ingrid noen uker etter målgang. – Men alle kan strekke grenser, sine grenser!

Paradokset i Ingrid må vel være at for en som hater bakker så intenst, er det jo rart at hun søker alle livets bakker med så mye iver, stålvilje og pågangsmot!?

TILT.MEDIA var med på turen frem til Trondheim, og over fjellet til Oslo. Sett av litt tid til å kikke på denne lille dokumentaren om fullstendig galskap.